I mars giftet jeg meg med min kjære Jo An.
I «skrivende stund» feirer vi 2år sammen. Historien vår er kanskje ikke helt unik. Vi hadde noen dårlige erfaringer i jakten på den evige kjærlighet. Begge har hatt langvarige forhold som har endt på en lite hyggelig måte. Begge har søkt etter en partner å bli gammel med, og begge har rota seg borti litt meningsløse forhold.
Vi fant hverandre da, Jo An og jeg. Vi traff hverandre på en dating-app som heter Filipinocupid. Denne appen er selve stedet for å søke kjæreste med Filippinsk bakgrunn. Og det gjorde jeg helt bevisst. Grunnen er at jeg har flere venner med Filippinsk kone og alle har det jo så fint. Både konene og kara! Og så liker jeg utseendet på Filippinske damer. De er vakre! Jeg endret søkefilteret til å dekke hele Europa.
Dagen vi traff hverandre på nett var 10. August 2021. Jo An syns ikke no særlig om slike apper, og var bare tilfeldigvis innom. Jeg hadde vært på appen en stund og vurderte å gi opp. Så streifet vi hverandre da, og fra samme dag har vi chattet, snakket og hatt videosamtaler daglig. Man kan jo trygt si at vi fant tonen.
For å ikke bli beskyldt for det ene og det andre må jeg jo nevne at vi er ganske jevnaldrende, begge har et sted og bo, jobb, familie. Ingen MÅTTE flytte, søke økonomisk trygghet eller være gold-diggere. Vi er bare to helt vanlige mennesker med det meste på stell.
Første møtet
Jo An hadde planlagt å besøke sin venninne i Sverige i høstferien. Ettersom hu var litt nysgjerrig på meg spurte hu om vi kunne møtes på samme turen. Hun ville gjerne besøke meg her i Norge. Selvfølgelig sa jeg jo ja til det!
Plutselig ble gubben til venninna i Sverige sjuk, så hun kunne ikke få besøke dem. Da spurte Jo An om det var ok om hu kom hit og tilbrakte uken sammen med meg. Ja, da fikk vi jo se om det fremdeles var kjemi da. Så det gjorde vi.
Frem og tilbake til Firenze
Siden den gang har vi ikke oversikt over hvor mange ganger vi har reist og besøkt hverandre. Vi har tilbrakt tid i hennes leilighet, på hoteller i Firenze, på hoteller i Pisa, ute med hennes familie.
En periode søkte hu arbeidstillatelse her, for vi hadde lyst til starte en matbedrift sammen. Det fikk hun avslag på. Vel, det var no drit for vi ventet ganske lenge og brukte mye tid på papirer osv.
Ekte kjærlighet
Vi tenkte vi kunne klaget. Men på denne tiden var vi allerede så overbevist om at vi passet sammen at vi tenkte på å gifte oss. Vi skulle jo leve sammen resten av livet, og var sikker på at dette er ekte kjærlighet.
17. Mai 2022 fridde jeg. Det gjorde jeg på en plass som er så nydelig, nemlig utenfor Mangen kapell. Ute på odden der er det så idyllisk.
Jo An sa ja, og jeg ble verdens lykkeligste mann. Og hu ble verdens lykkeligste dame.
Bryllup 10. Mars
Etter høsten 2022 begynte vi å planlegge bryllup. Både planlegge seremoni og alt, men også søke. Det ble igjen en skikkelig runddans med byråkratiet. Det tok måneder! Til slutt fikk vi prøvelsesattesten og kunne gifte oss.
Vi valgte en enkel seremoni med nærmeste familie, og deretter en skikkelig feiring når oppholdstillatelsen kom på plass.
Seremonien ble holdt på Urskog fort i kommandantboligen. Et koselig lite lokale. Vi og familien min pyntet.
Vi gjorde egentlig alt selv, og det ble så flott!!! Alle hjalp til. Gutta mine, søstra mi og mannen, tanter og onkler.
Etter vielsen dro jeg og Jo An på restaurant og spiste. Kun oss to. Det var veldig hyggelig.
Bryllupsmiddag hjemme
Vi giftet oss på en fredag og holdt middagsselskapet dagen etter. Ettersom vi er meget glad i matlaging fikset vi maten selv. Min kjære søster liker å bake, og hadde laget en nydelig bryllupskake.
Nå som jeg skriver dette er det 11. August. Vi hadde 2års-jubileum i går. Jo An kommer på besøk igjen om 2 dager. Vi har ventet i 115 dager og 18 timer siden UDI mottok vår søknad om familieinnvandring (gjenforening). Alle dokumenter og foto ble levert inn på ambassaden i Roma.
Tungt å vente på UDI’s avgjørelse
Noen ganger er det tungt å vente. Vi vet jo hva vi vil, og at vi får mulighet til å bo sammen en vakker dag. I mellomtiden forsøker vi bare å holde oss opptatt med jobb.
Vi er flinke på kommunikasjon.
Som nevnt ovenfor er vi skikkelig på nett. Altså internett. Vi har mange chatter i døgnet. Videochat hver ettermiddag/kveld. Samtaler i lunchen. Alltid god morgen og god natt-meldinger/samtaler. Vi utveksler bilder, forteller hva vi gjør. Vi er rett og slett på nett 24/7! Dette gjør det lettere å holde ut. Vi er på en måte sammen selv om hun er i Italia og jeg er i Norge.
Planen nå – En skikkelig bryllupsfest!
Når UDI gir oss lov til å bo sammen skal det feires! Vi skal ha bryllupsfest med gjester fra nær og fjern. Altså flere fra «fjern» denne gangen. Det kommer nok en del fra Italia, og jeg håper det kommer noen fra Filippinene også.
Seremonien skal repeteres, slik at ALLE får se den. Og så blir det utrolige mengder god mat, underholdning og fest til langt på natta. Kanskje dagen etterpå også, for det er jo ikke uvanlig blant Filippinere.
